5. oktober 2022 –
For fem år siden forlot en sytten år gammel jente hjemmet sitt i Guatemala for å søke arbeid i New York sentrum. Hun ønsket å tjene penger for å forsørge foreldrene og to av søstrene. Broren hennes hadde immigrert til USA før henne og fått jobb på en melkegård. Han fikk ham ansatt der også. Da hun kom, gikk han med henne over bondens jord, tilbake til den lille bygningen hvor han bodde sammen med noen få andre arbeidere. Hun kunne ikke tro det hun så.
Hun husker at hun sa: «Skal jeg bo i dette huset?»
Da hun forlot gården, hadde hun tilbrakt et år med rotter, kakerlakker og veggedyr som, sier hun, fikk huden hennes til å bryte ut i elveblest.
NCPR ga henne anonymitet fordi hun ikke er autorisert til å jobbe i USA og frykter utvisning.
Chis PretCreative Commons, noen rettigheter forbeholdt” class=”lat” src=”https://www.northcountrypublicradio.org/news/images/6664597939_75e6ee0caf_z.jpg” data-loading=”https://www.northcountrypublicradio.org/ news / images/loading/6664597939_75e6ee0caf_z.jpg”/>
Foto: Chis Waits, Creative Commons, noen rettigheter forbeholdt
Latino-innvandrere som jobber på melkegårder i North Country – og melkebøndene som ansetter dem – lever i lovlig limbo. Meieribruksarbeid er året rundt, og det er ikke noe året rundt landbruksvisumprogram, så hundrevis, kanskje tusenvis, av melkebruksarbeidere eksisterer i skyggen. Mange bor på gårdene der de jobber, i boliger som bøndene sørger for. Det er ingen regelmessig statlig tilsyn med kvaliteten på den boligen.
Noen arbeidere bor på helt gode steder, men andre befinner seg i boliger som knapt passer for et menneske.
Da den unge guatemalaneren bodde på den første gården, kom et pensjonert ektepar som meldte seg frivillig med et samfunnshandlingsprogram to ganger i uken for å ta med mat og klær – Nancy Fefer og ektemannen Marty.
«Veggene levde av kakerlakker,» sa Marty Fefer. «Insekter og gnagere var overalt [space], på begge sider. Jeg mener, så mye at du ikke ville sette deg ned.»
Det var andre problemer også. Om vinteren fungerte ikke varmeapparatet.
«Varmeren fungerte ikke om vinteren,» sa den guatemalanske arbeideren. «Du var frossen. Du måtte ha på deg så mange sokker og så mange gensere.»
Bonden kom for å fikse varmeapparatet, men så begynte det å blåse svart røyk inn i bygningen, sa arbeideren.
Hun og hennes ledsagere hadde ikke kjøleskap. Insekter og gnagerskitt ville være i maten deres.
Hun ble i et år. Hun er nå 23 år gammel og har jobbet på gårder i New York i et halvt tiår. I løpet av den tiden kom ingen fra regjeringen for å inspisere leiligheten hennes, sa hun.
«Aldri i tiden jeg har jobbet på meieriet har jeg noen gang sett noen overvåking for å se hvordan innvandrere levde,» sa hun.
I henhold til New Yorks Farmworker Fair Labor Practices Act, gjennomfører lokale helseavdelinger årlige boliginspeksjoner for migrantarbeidere som har H-2A-visum, som er for sesongbaserte landbruksarbeidere. Disse inspeksjonene sjekker for overholdelse av State Health Department Part 15-forskrifter, som krever ting som arbeidsvarme, tilstrekkelig gulvplass, fungerende vinduer og skadedyrkontroll.
Men bygningen der denne arbeideren bodde var ikke på en årlig inspeksjonsplan fordi hun og dens andre beboere ikke var H-2A-visuminnehavere. Mange melkebønder i de nordiske landene ansetter latino-innvandrere som ikke har tillatelse til å jobbe i USA. Bønder sier lokalbefolkningen ikke vil ha jobber. Arbeidet er skittent, repeterende og fysisk krevende. Når det gjelder bolig, kan arbeidere klage til sin lokale helseavdeling om problemer, men ulike hindringer kan hindre dem i å gjøre det.
Jessica Maxwell er direktør for Central New York Workers Center, en gårdsarbeidergruppe. Hun sa at arbeidere som bor på gårder ofte mangler private postkasser, mobiltelefontjeneste og transport. Mange snakker ikke engelsk. For urfolkstalende er spansk også et andrespråk. Noen vet ikke navnet på byen eller fylket de bor i, eller til og med gården der de jobber, sa hun. Også fritiden deres er begrenset. Og mange frykter utvisning, sa hun, så de unngår å tiltrekke seg oppmerksomhet.
Maxwell sa at substandard boliger ikke er uvanlig på melkebruk.
«Vi ser mange problemer med overbefolkning. Noen av de andre vanlige tingene vi ser er hus som ikke er værbestandige, sa Maxwell. «I verste fall, [we see] arbeidere som virkelig er innlosjert i bygninger som egentlig er uthus – bygninger designet for å lagre utstyr eller dyr som egentlig ikke er ment å huse arbeidere i det hele tatt.»
Richard Stup er landbruksarbeider hos Cornell. Han sa boliger på melkegårder varierer veldig.
«Jeg har vært i hjem som er flotte og relativt nye, og jeg har vært i hjem som er tilstrekkelig, vet du, det er OK,» sa Stup. — Og jeg har vært i leiligheter som bare er råtne.
Bønder kan motta opptil $200 000 per år fra New York Farmer Housing Program for å bygge eller forbedre fasilitetene deres. Stup sa at det faktisk har vært en byggeboom de siste årene. Mange melkebønder har laget oppholdsrom i hybelstil for sine ansatte. Når disse strukturene først bygges, sa Stup at de må oppfylle vanlige byggeforskrifter, men byggeforskrifter regulerer ikke forholdene etter at bygningene er godkjent og folk har flyttet inn.
«Det er ingen spesifikk statlig eller føderal kode som styrer permanent bolig for disse forskjellige meieriarbeiderne som er i boliger av en eller annen type,» sa Stup.
Med andre ord, hvis ingen med H-2A visum bor i boligen på en gård, så vil den ikke bli regelmessig inspisert. Så Stup sa at bønder og arbeidere må dele ansvaret for å holde rom levelige.
«Det er helt opp til bonden hvor godt de forvalter det anlegget og hvor godt et kommunikasjonssystem de har på plass med beboerne på det anlegget,» sa Stup.
Men kommunikasjon kan være vanskelig når arbeidstakere har svært liten innflytelse fordi de er ulovlig i landet.
Lazaro Alvarez er fra Mexico City. Han kom til New York State for flere år siden og begynte å jobbe på en melkegård i upstate. Han sa at hjemmene der var overfylte, skitne og hadde et skadedyrproblem. Og han snakket om det.
«Femten dager etter at jeg kom, var det et møte mellom arbeiderne og sjefene,» sa Alvarez. «Jeg sa at det var mange kakerlakker, og kollegene mine sa til meg at jeg ikke burde ha sagt det fordi de ønsket å sparke meg. Og jeg sa ‘Jeg bryr meg ikke. Hvis de sparker meg, sparker de meg.»
Lazaro Alvarez. (Foto: Lazaro Alvarez)
Heldigvis, sa Alvarez, ble han ikke sparket. I stedet gasset bøndene leiligheten og takket ham for at han fortalte dem om kakerlakkangrepet. For ham fungerte det å si noe. Men ikke hver bonde er så ansvarlig.
Arbeideren fra Guatemala sa at hun også snakket om boligproblemene sine. Hun sa at bonden fortalte henne at han ikke hadde råd til å fikse dem.
Et nytt lovforslag på vei gjennom Kongressen kan endre denne situasjonen. Farm Workforce Modernization Act ville skape en mulighet for innvandrere til å jobbe lovlig på melkebruk.
New York Farm Bureau, en lobbyorganisasjon for statens bønder, støtter lovforslaget.
«Det ville utvide H-2A gjestearbeidervisumprogrammet til å inkludere helårsarbeidere. Så hjemmene deres vil også bli inspisert og underlagt alle føderale boligforskrifter, sier Steve Ammerman, en talsmann for Farm Bureau.
«Det er et reelt behov i dette landet for å reformere arbeidssystemet vårt. Og vi har vært en talsmann for innvandringsreform i mer enn to tiår nå, sa Ammerman.
Farm Bureau støtter å legge til helårsarbeidere til H-2A-programmet, til tross for de nye hindringene det vil skape for melkebønder, for eksempel å bestå vanlige boliginspeksjoner.
«Å ha tilgang til en pålitelig arbeidsstyrke ville være en stor ting for våre gårder, våre gårdsarbeidere og for matforsyningen vår,» sa Ammerman. «Vi snakker om matsikkerhet her, og det er nasjonal sikkerhet, og det vil være en av kostnadene ved å gjøre forretninger.»
Den unge arbeideren som kom for å bli med broren hennes fortalte NCPR at hun er en del av den virksomheten og ønsker å vite hvorfor regjeringen ikke gjør mer for å hjelpe folk som henne.
«Dyr lever bedre enn oss. enn oss. Og vi er en del av den amerikanske økonomien. Og det er ingen lov som hjelper oss, sa hun.
Hun er i en bedre situasjon nå, og bor og jobber på en annen gård. Hjemmet der er ikke perfekt, sa hun, men det er bedre. Hun vil ikke at noen andre skal gå gjennom det hun gjorde.
Den dagen for fem år siden, da hun kom til den første gården, hadde hun ingen steder å sove. Hun husker hvordan broren hennes ba henne ikke bekymre seg. Han sov på gulvet så hun kunne få sengen.
Hun sa at det å se broren sin sove på gulvet, pakket inn i gensere for varme, endret perspektivet hennes på den amerikanske drømmen.
Hun husker at hun tenkte «Esto es Estados Unidos para nosotros», sa hun. [“This is the United States for us.”]