Kreditt…Finbarr O’Reilly for New York TimesKreditt…Finbarr O’Reilly for New York TimesKreditt…Finbarr O’Reilly for New York Times
PRYBUZKE, Ukraina — For første gang på lenge dukket lærere opp på landsbyskolen. Men de instruerte ikke elevene.
De ryddet opp, og angrep gladelig søppelhauger i klasserommene med slitte koster og feide opp dekar med knust glass.
Serhiy Aldabaiev, landsbyhøvdingen, en kraftig mann i en genser med et knusende håndtrykk og en stille stemme, så stolt på ham.
«Jeg føler glede,» sa han. «Jeg kan rydde på skolen. Jeg kan kjøpe generatorer. Jeg kan bytte glass i vinduet. Før, da det var beskytning, ga det ingen mening å gjøre dette. Nå kan jeg endelig planlegge.»
Den plutselige tilbaketrekningen av russiske tropper fra Kherson-regionen de siste dagene har gjenopprettet relativ stabilitet i store deler av Sør-Ukraina for første gang på måneder. Sivile flytter tilbake, reparerer ødelagte hjem, rydder opp ødelagte skoler og fjerner deler av splitter, steinsprut og annet krigsavfall fra gater og jorder.
En dag tilbrakt i det gapende jordbrukslandet mellom byene Mykolaiv, som alltid har vært under ukrainsk kontroll, men som nådeløst har blitt beskutt, og Kherson, som ble frigjort denne uken etter at russiske styrker iscenesatte en overraskende redning, avslørte et forvandlet landskap.
For bare noen uker siden krøp landsbyene i dette området av ukrainske tropper. Russiske artillerigranater regnet ned konstant, og skar kratere i den svarte jorden og sendte soldater i dekning. Nå er Prybuzke og så mange landsbyer rundt den stille.
Lørdag ettermiddag blåste det en lett bris gjennom de tomme hveteåkrene, som bar lukten av brennende ved og den svake lyden av hunder som bjeffet i det fjerne. Det var ingen skrik fra artillerigranater eller dunk fra eksplosjoner i nærheten. Russerne var borte.
«Det er som om krigen er over i dette landet,» sa Mr. Aldabaiev.
En målbevisst landsbyboer, Vasyl Yuskov, kom tilbake lørdag for å reparere familiens hus, som hadde blitt truffet av en rakett.
«Se på taket mitt,» sa han og pekte på et gapende hull. «Vinteren kommer og jeg må gjøre noe med det.»
Landsbyskolen lå rett over gaten. Dusinvis av ukrainske soldater – snikskyttere, vanlige infanterister, tanksjåfører – hang ut her, røykte sigaretter og smurte våpnene sine. Nå var det ingen rundt.
«Endelig lot de oss komme tilbake», spøkte en lærer, Nataliia Syzonenko, som hadde kommet for å gjøre rent på skolen.
Skolen ble truffet av en russisk rakett i vår. Å gå over falne sperrer og knust glass fikk en til å sette pris på hvor lang tid det tar å bygge noe verdifullt, men også hvor raskt det kan bli ødelagt.
Russerne hadde gravd seg tungt i dette området. I flere måneder var dette frontlinjen. Fra landsbyer i nærheten forsvarte russerne sin pris, Kherson, den eneste regionale hovedstaden de hadde erobret i denne krigen, og skjøt artilleri mot ukrainske soldater for å forhindre deres fremrykning.
Etter at russerne begynte å trekke seg tilbake i forrige uke, intensiverte beskytningen for å dekke tilbaketrekningen deres. Mr. Aldabaiev sa at russerne for noen dager siden avfyrte 20 raketter på 40 minutter, en nådeløs bom som eksploderte i landsbyen. Men det var slutten.
80 prosent av de rundt 500 husene i landsbyen ble alvorlig skadet. Det første skrittet mot å gjenoppbygge landsbyen, sa han, var å reparere landsbyens strøm- og varmesystemer; nå er det verken strøm, vann eller varme. Da skal han hjelpe beboerne med å ordne husene sine. Ingenting hindrer dem i å gå tilbake, sa han.
«Det er tryggere her enn i Mykolaiv,» innrømmet Syzonenko. Fredag ble sju mennesker drept i Mykolaiv da en russisk rakett styrtet inn i en bygård.
I landsbyen, sa hun, var de ikke lenger bekymret for det.
Men, la hun til, «vi venter fortsatt på seier, total seier».
Oleksandra Mykolyshyn bidro med rapportering.